Så langt, så utrolig bra
Reisen fra Hamar til DFW, Texas
Ta med kofferten ut av døra i Nylendvegen, gi mamma en god lang klem og kjenne klompen i halsen og tårene sprette frem… for deretter se at mamma slet like mye som meg. Kjempe vanskelig, men jeg var klar til å dra til Jimmy og visste jeg ville komme hjem til Hamar om ikke såå lenge. Pappa ga jeg «hadeklem» på sykehuset kvelden før. Selvfølgelig klarte jeg å komme så sent at hovedinngangen var stengt. I et desperat sekund kom jeg på at jeg kunne prøve akuttingangen… jeg hadde jo kommet med pappa dit kvelden før, kanskje de kunne slippe meg inn. Jeg hadde jo lovet pappa å komme innom for å gi «godnatthadeklem» før jeg dro. Med en lettet følelse så jeg den samme sykepleier åpne luken som møtte oss kvelden før. Jeg babblet raskt frem at jeg «jeg drar til Texas i morgen, og lovet pappa komme innom…» Jeg rakk ikke si mer før hun smilte å sa: «jeg åpner døren for deg, og du vet jo veien selv». For en lettelse det var, jeg skulle få gi pappa en klem. Det var et stort smil i sengen som møtte meg da jeg åpnet døren til pappa sitt rom. Og når jeg gikk og fikk klem…. gosh så vanskelig å ikke bryte sammen, jeg så på pappa og sa «ikke start, for da gjør jeg det samme. Så smilte vi gjennom tårene og ble enige om at vi sees snart. Nå skal det si at pappa var full av smerter og ikke visste vi hvor dette bar. Men, jeg kjente inni hjerte mitt at vi skulle klemme igjen i Juli, det sa jeg ifra om.
Så tilbake til avreisedagen. Det ble ikke lettere når vi stoppet utenfor stasjonen og så skulle gi min fantastiske datter Chané, en «hadeklem». Gosh… noe av det vanskligte jeg har gjort. Men, vi klarte det og på togturen til Gardermoen prøvde jeg holde fokus på lykken som ventet på meg i Texas.
Turen over gikk super raskt, normalt er det kjedelig, ikke denne gangen. Jeg traff en superhyggelig kvinne som skulle til VM i cheerleading, vi skravlet hele veien til New York. Utrolig hyggelig å treffe slike flotte mennesker som gir av seg selv til en fremmed. Turen fra New York til Dallas… husker jeg ikke så mye av. Det har ikke noe med colaen jeg drakk på flyet, men sikkert spenningen jeg følte ved å endelig få holde rundt Jimmy.
Må innrømme at jeg ikke husker så mye av hendelsene de første timene på Texas jord, annet enn glede. Rart å kjøre fra flyplassen mot Hurst, sitte i trucken (pickup) (hihihihi) (intern) og se alle bruene, filene og det flate landskapet. Utrolig at jeg endelig var der. Kom inn i leiligheten hvor Jinx var helt på styr av glede over å se meg. Åpnet koffert slik at hun fikk elgen jeg hadde kjøpt.. og for å ikke glemme «tannbørsten hun fikk.
